Toralf Lillerønning fylte 80 år i mai, og har vært en del av Lillerønning Snekkerfabrikk AS siden 1964. I 62 år har han vært med på å bygge bedriften fra et lite verksted på 54 kvadratmeter til en fabrikk med 60 ansatte. Vi tok en prat med ham.
Toralf Lillerønning er ikke den typen som slutter å jobbe. Offisielt har han en 40-prosents stilling – «sånn ca.», som han selv sier. Om sommeren tar han seg mye fri, reiser rundt i bobilen og bruker tid på hytta. Men i vinterhalvåret møter han opp så å si hver dag, for da er det ikke så mye annet å finne på. Han hjelper til i produksjonen, tar seg av spesialprodukter som krever gammeldags håndverk, og er med på å planlegge nye investeringer. Da vi besøkte fabrikken i mai, var han på tur til Sverige med en maskinleverandør for å se på hvordan de selv skal bygge en ny maskinlinje som skal stå ferdig innen to år.
Hvordan kom du inn i bransjen?
– Pappa Tomas og brødrene mine Peder og Bjarne startet Th. Lillerønning Snekkerifabrikk 11. april 1951. Jeg fikk derfor snekkeryrket inn som barn. Verkstedet de begynte i var på 54 kvadratmeter, og drivkraften var en vannturbin i etasjen under. Her jobbet de fram til 1957.
På den tiden var folkeskolen bare tre dager i uka, så fridagene tilbrakte jeg i verkstedet. Jeg tror ikke engang jeg tenkte at jeg skulle gjøre noe annet i livet – for dette var jo selve livet for meg.
Toralf begynte på yrkesskolen på Støren i 1962, og startet i fabrikken da han var ferdig to år senere. – Dermed ble det bare snekker og vindusproduksjon på meg. Pappa arbeidet som sagbruksbestyrer frem til 1964 og var ikke med så mye i produksjonen, men førte regnskapet i helgene, og dette gjorde han til i 1979. Det var min bror Peder som drev fabrikken, og vi to var veldig samkjørte. Peder likte helst praktiske utfordringer, og det ble helt naturlig at jeg tok over som daglig leder i 1968. Vi ble ikke et aksjeselskap før i 1976, og det var først da jeg formelt tok over.
Toralf var bare 22 år da han tok over lederansvaret. Som 75-åring, i 2021 ga han stafettpinnen videre til andre og i dag er det Ola Rygh, som leder bedriften.
Hva overrasket deg mest da du startet?
– Jeg kan ikke huske de store overraskelsene. Jeg tror kanskje ikke jeg har det i meg. Jeg liker å ta ansvar, og alt må jo løses uansett – det synes jeg at vi har klart.
Hvilken endring i bransjen har betydd mest for deg personlig?
– Overgangen fra håndverk til industri har nok betydd mest, ikke minst for meg personlig. Det å gå fra å bruke hendene og små hjelpemidler til å bli arbeidsgiver for mange mennesker, og utvikle en industribedrift – det har vært utrolig givende.
Hva har vært viktigst for deg gjennom alle disse årene?
– Å skape trygge og gode arbeidsplasser på Kotsøy, bygge lag og samhold med ansatte. Og å videreutvikle produktene i takt med krav og ønsker fra kundene, kombinert med effektiv produksjon og maskiner som sikrer høy og jevn kvalitet.
Hvilke utfordringer har vært de tøffeste?
– Jeg har egentlig ikke hatt så mange, smiler han. Den største har nok vært å få godkjent bygging og utvidelser av fabrikken i et område som er farevarslet for 200-årsflom i Gaula – elva som renner ikke langt fra fabrikken. Og da vi skulle bygge første byggetrinn, fikk vi nei fra banksjefen i en Trondheimsbank. Han hadde ikke tro på å starte vindusfabrikk langt ute på landet– det var en liten utfordring som måtte overvinnes. Men heldigvis trådte Distriktenes Utbyggingsfond til og gav lån og tilskudd, samt at de skaffet en bank som ville hjelpe. Den banken har vi i dag, nesten 60 år senere.
2004 er det eneste året vi har gått i underskudd på grunn av store investering i maskiner. Ellers har det gått jevnt og ganske bra, stort sett uavhengig av kriser.
Fra 1986 og noen år framover var markedet dårlig i Norge, men da åpnet det seg muligheter i Sverige. Lillerønning fikk tillatelse av Haldis og Hans Kvasnes – som var lisensgiver av varemerket H-Vinduet – til å selge i Sverige, og leverte mye til ferdighusindustrien i Østersund, Sundsvall og Strømsund i seks år. Etter hvert tok markedet her hjemme seg opp igjen. –Vi har klart å omstille oss når tidene har krevd det, sier Toralf.
Hvem har formet deg mest som fagperson?
– Det var nok bror Peder. Han var veldig løsningsorientert og en dyktig snekker. Vi drev fabrikken sammen frem til han pensjonerte seg i 1997, og han var lenge min viktigste diskusjonspartner. Peder var 16 år eldre enn meg, og det var han som styrte alt inne i fabrikken. Han var styreleder frem til han gikk av med pensjon, og satt som styremedlem i mange år etterpå. Sammen bygde vi Lillerønning fra 5 ansatte i 1964 til 60 i dag. Peder gikk bort i oktober 2024, 94 år gammel.
–I 1970 ble vi produsent av Husmorvinduet og det har vært av svært stor betydning for oss. Daglig leder i AS Spilka, Egil Flakk lærte meg mye om forretningsdrift.
Hva har skjedd med kulturen i bransjen?
– Kulturen i arbeidslivet har endret seg enormt. Før var det bare å jobbe på – det kunne bli lange dager for å få ferdig varene, og sykefravær var nærmest et fremmedord. Nå har ungdommen mange valg, og jeg tror yrket velges mer ut fra karriere og lønn enn av hjerte og lyst. Det er vanskelig å skaffe folk, og mange yrker oppleves som mer fristende.
Bærekraft – moteord eller reell endring?
– Bærekraft er et moteord uten den store praktiske betydningen, i hvert fall i vår del av bransjen. Det kommer stadig nye krav til dokumentasjon, men kundene ser stort sett på pris – det er det som teller når et hull skal tettes i veggen. Jeg kan jo håpe at det endrer seg. Vi prøver selv å tenke kortreist – vi går nå over fra å ta inn trelast fra Estland til Moelven på Kirkenær for å korte ned transporten.
Hvilken utfordring snakker bransjen for lite om?
– Betydningen av lokal og nær tilvirking. Verdien av arbeidsplasser på små steder, kort transport, leveringssikkerhet og garantien for at produktet fortsatt finnes om 20–30 år. Og rekruttering – vi må skape mer omtale om hvor rent og fint det faktisk er å jobbe med tre. Tre er et fornybart materiale som må fremheves fremfor plast og oljerelaterte produkter.
Toralf er også opptatt av noe som går utover det rent faglige: – Beskatningen på eiere og arbeidende kapital er det ingen mening i. Det er ikke fornuftig å betale skatt flere ganger på penger som bedriftene skulle brukt til bygg og maskiner. Her må bransjeorganisasjonene virkelig ta tak. Hvis ikke risikerer vi at mange familieeide bedrifter blir lagt ned eller solgt.
Hva bør neste generasjon ta vare på – og hva bør de gjøre annerledes?
– Ta vare på lokalt eierskap. Behold kulturen og videreutvikle produktene i takt med markedet. Hva som må gjøres annerledes kan ikke bestemmes på forhånd – det må tas da det kreves, avslutter Toralf.
